Irland Viking

Nesten overalt hvor vi har seilt med vår 15 år gamle Cloud Walker, har vi truffet Norske seilere med nautisk erfaring, tilsynelatende nedarvet fra sine Viking forfedre. Derfor var det overraskende at vi ikke traff på en eneste nordmann eller norsk båt da vi seilte rundt Irland.

Irland er akkurat passe stor til å seile rundt på en sesong, men har nok av muligheter som frister til gjentatte sommer tokt med varierende utfordringer og sjarme. Man kommer seg greit over for seil fra Norge via Skottland. Flyforbindelsen er god både i nord og i sør og man kan overvintre båten begge steder. Kysten, som består av bratte klipper og myke fjell, har dype revner, et dryss av øyer og byr på utfordringer når det gjelder vær og navigering. Man finner avsidesliggende øde naturhavner, effektive moderne marinaer og tradisjonelle havner, slike man ser på postkort med legendariske puber. Vi ble avhengig av krabbe klør, kalde i salat eller varme dynket i hvitløksmør etterfulgt av en fyldig, mørk, fløyelsmyk Guinness som gjør en hver pils svak og usmakelig til sammenligning.

Mang en lang diskusjon over krabbeklør og en Guinness har hittil ikke resultert i om det er best å seile med eller mot sola rundt Irland. Det spiller ingen rolle og blir ofte bestemt av vær og tidevann. Vi seilte med sola. Vår landkjenning etter 48 timer ut fra Cornwall, var Kinsale, en fargerik og livlig turist sted med barer, restauranter og levende musikk rett vest for Cork. Noen få nautiske videre ble vi hilset velkommen til Baltimore av delfiner. Her hadde vi en hviledag med en rolig spasertur under blå himmel med en frisk bris som lekte seg langs klippene og fikk sjøen til å koke blant skjærene. Fortsatt i strålende sol ble notoriske Fastnet Rock kjærtegnet av mørkegrønne dønninger på vår videre ferd mot det sørvestre hjørnet av Irland.

Dette kunne vert nok til å utgjøre en sommer seilas, med eventyrlige natur havner i fjordarmer som skjærer seg inn i et bratt men vennlig landskap. Rad på rad med høydedrag ligger som kulisser ved utehavnen innerst i Bantry Bay ved Adrigole og Glengariff med sitt slott og lagune. Castletown er et fargerikt sted å handle. Et sted vi forlot til fordel for en rolig natt for anker i Dunboy Bay, ved foten av et gammelt fort og de melodramatiske restene av et Viktoriansk slott, utbrent av IRA.

Det er helt nødvendig å forutsi tidevannet for å ta snarveien gjennom den sterke strømmen i Dursey Sound, fra Bantry Bay til den neste fjord armen. Sundet er en grå utemmet plass som virker som en lukket bukt mellom snau spist eng og skumle skjær ved foten av bratte klipper. Strømmen dro oss under en vaiende gondol, forbi store mørke huler og opprørt hav før vi ble deponert i det noe roligere tilslørte utløpet av Kenmare River.

Innløpet til Derrynane, som kniver med Glengariff om retten til å smykke seg med tittelen, Irlands vakreste naturhavn, ligger enda nærmere dønninger som koker over undervanns skjær. En nøye planlagt sving åpenbarer en bukt omringet av steile klipper, myke sand dyner og gyldne strender. Gamle sort/hvit bilder skildrer lokal historie i skumringen på stedets eneste pub.

Vi hadde nesten ikke våget å håpe på å gå i land på Skellig Michael, som sammen med sin lillesøster 'skellig', som betyr stein, lå svøpt i tåke med fare for å forsvinne hvis vi slapp dem av syne. Av alle Irlands forlatte øyer er denne den mest spektakulære, og lite egnet som hjem for selv de hardføre munkene som bodde her ved foten av fjellet i primitive stein alder hytter. Vi gikk i land etter tur og klatret de 200 meterne og ble belønnet med en følelse av fred og uvirkelighet.

Det var flatt hav og vindstille da vi forlot Skellig Michael men vinden økte sakte men sikkert til 20 knop mot en forreven kyst med farger så kraftige at det var smertefullt å beskue. Vi fortøyde til en av mange nye gule bøyer i Valencias havn, Knightstown, før vi gikk i land og spanderte på oss krabbe klør og Guinness.

På den andre siden av fjorden, innrammet av fjell og spredte skyer, ligger Dingle, en liflig forsamling av smale gater og fargesprakende fasader på butikker og hus. Tradisjonelle folkemelodier velter ut av utallige barer og restauranter. Fungi, delfinen som har vert hoved attraksjonen de siste femten årene, kom til overflaten ved side av oss rett utenfor havnen og fulgte oss ut neste morgen, til stor glede for turistene som var fordelt om bord i fire fiskebåter.

Jo lenger man seiler nordover på Irlands vestkyst jo mer utemmet og krevende blir det. Vær systemene står i kø, ofte forbundet med dramatiske sky og lys effekter over lilla fjell som strekker seg innover landet. De fleste øyene utenfor kysten har aldri vert bebodd, eller vert fraflyttet, enten på grunn av pålegg fra staten eller frivillig. Få har havner eller naturhavner som er beskyttet mot mer enn en vindretning. Man må vise aktsomhet og være forberedt på å forflytte seg skulle været forandre seg. Vi besøkte så mange som vindforholdene tillot, uten nødvendigvis å gå i land.

I en frisk SSØ bris, under en klar himmel, droppet vi ankeret på sandbunn klar av tidevann strømmen nedenfor Great Blasket's eneste lille lurvete landsby, mens vi hele tiden holdt et øye med tidevanns virvlene i Blasket Sound. Disse kan være faretruende til tider og har tatt knekken på større farkoster enn vår, blant annet et par Armada skip.

Den ettermiddagen da vi seilte rolig av ankeret hadde vinden løyet til tilfeldige pust fra NNØ. Ved solnedgang var kysten i sør borte i regnskyll og vi hadde rigget oss til med storm fokk, to rev og rett i koppen. Vi så oss nødt til å seile forbi Aran Islands da vi søkte ly fra en NØ kuling i en sydvendt bukt på fastlandet ved navn Cashla Bay. I denne delen av Galway snakker de fortsatt Irsk og omstiller seg nødig for turister.

Vi dro tilbake til Aran Islands gjennom et grått havblikk til Kilronan, den eneste havnen som noengang har eksistert i hele øygruppen. Turistene fordelte seg raskt, enten til fots eller med leide sykler, eller med hest og kjerre som forklarte den generelle lukten av heste møkk. Vi skumpet oss oppover på leide sykler til et par forhistoriske og historiske plasser som gjorde inntrykk med sin enkle grandeur.

Regnværet på tilbakeveien til Galway fastlandet var så kraftig at vannflaten gav inntrykk av at det var dekket med små runde stein som spratt over alt. Den helgen var det regatta for curragher, tradisjonelle Irske robåter laget av tjære belagt seilduk - curragh er Irsk for 'ustabil' - og Galway hookers, fraktebåter med sorte eller beige seil som i manns minne har fraktet alt til øyene, alt fra torv og kveg til varer og passasjerer. Selv om vinden var så svak at vi måtte taue en av deltagerne til startlinjen, imponerte hookerne under seil.

I løpet av natten ble været like vått og ustyrlig som skjærene og tangen som lå rundt oss. En frisk seilas som endte opp med en kryss førte oss vestover til den vesle fargerike turist byen ved navn Roundstone, med varierende blå-grønn-grå utsyn til fjellene i Connemara National Park. Været forandret seg nok en gang og jeg ble fristet til å ta et morgenbad i det klare og relativt varme (18oC) vannet.

Det var fortsatt varmt og disig da vi langsomt seg under de dramatiske restene av Cromwells festning gjennom et trangt sund som førte oss farlig nær noen skjær og videre inn i Inishbofin. Øyas naturhavn, en av de få som er beskyttet for alle vinder, var relativt full, med tre Irske båter og en Britisk allerede oppankret, jevn fergetrafikk og en støyende rykende rustholk som avleverte store skuffer med grus på kaia.

Vår planlagte rolige seilas fra øy til øy - Clare Island, Inishturk og Achill Island - ble abortert da værmeldingen truet med «frisk vind snart, mulig sterk i syd senere». Isteden hadde vi en behagelig slør rett mot Blacksod Bay forbi truende klipper med fallvinder. Grå skyer veltet mot oss fra syd. Med vinden inn fra vest kunne vi stoppe innom øya Inishkea South. Rund 30 en etasjes hus i varierende grader av forfall ovenfor en idyllisk strand indikerte hvilke strabaser deres innvånere hadde forlatt.

En moderat til frisk SV vind som slynget store dønninger mot oss fra siden gav oss en nesten litt for spennende seilas mellom en kjede med øyer og fastlandets klipper og fjell som lå i skyggen av fremstormende skyformasjoner. Vi sløret inn til Broadhaven i gløden av en temperamentsfull solnedgang. Det var ingen fredelig natt, med dønninger koblet med stigende tidevann. Det var fortsatt NV liten kuling, urolig sjø og en himmel som truet med regn da vi satte av gårde igjen på en rask leg til fiskerlandsbyen Killybegs. Donegals bratte landskap kom etterhvert til syne om babord. NavTexen gav et livstegn fra seg før vi forlot Killybegs: 'This is a Tes* Please **nore'.

Donegal er fattig på dype utehavner, men rik på fjell og natur opplevelser og utfordringer når det gjelder navigasjon, slik som den intrikate overfarten til Burtonport og den 3 nm. lange overfarten, mellom dramatiske steiner, derfra og til øya Arranmore. Under overfarten til Gola, holdt vi nøye øye med Tagh, Brian og Una, tre hekser som ble forvandlet til stein da de var på vei for å sette Arranmore i brann. Hvis ingen holder øye med dem kan de svømme nærmere.Innseilingen til Golas South Cove, mellom brytende skjær og bratte lyserøde klipper, er betagende. Selv om beboerne forlot stedet frivillig i '50 åra, hvirker det ikke som om det kreves så mye å restaurere de forlatte bygningene. Flere har allerede gjennomgått hytte prosessen.

Blå brytende sjø og synsvidde på mer enn 40 nm. fulgte oss til Irland's mest avsidsliggende tettsted på Tory Island, som bare så vidt ungikk å bli tvangs fraflyttet etter en storm på sytti tallet. Det refereres til kveg tyvene fra Tory Island når navnet Tory brukes som politisk baksnakkelse av the British Conservative Party. Lokalbefolkningen syssler mer med maling enn kveg tyveri nå om dagen.

Selv om syd, sydvest og vest kysten er best kjent og mest variert er nord kysten ikke helt uten variasjon og sjarme samt tidevann som bør tas alvorlig. Av alle de utmerkede måltidene vi hadde i Irland, var den beste - og dyreste - den vi hadde i den elegante havnebyen Portrush. Cloud Walker gikk pent på grunn ved innseilingen til havnen på Rathlin, Irland's NVligste øy, og igjen på vei sydover i Carnlough, på tross av at det var avmerket tilstrekkelig dybder i en ellers utmerket Irish Cruising Guide. (De to bøkene er et nødvendig supplement til kartene.)

Muligens det beste om ikke det billingste stedet å overvintre en båt eller skifte mannskap er marinaen i Bangor. Østkysten er 'mildere' enn vestkysten men ikke uten spenning, som for eksempel vind mot tidevannstrøm i elvemunninger og fjordarmer, eller innseilingene til nye EU finansierte havner med Morne fjellene som kulisser. Irske sjøen er foranderlig og utsatt for sterke tidevannstrømmer. Mot slutten av vår omseiling ble vi slynget forbi stein formasjoner kalt Bishop og Clerks av gjennombelyste bølger som skapte kaos i skuffer og skap. Da vi krysset vårt tidligere kjølvann noen timer senere, var det havblikk og vindstille som om det aldri hadde fantes en brytende bølge eller pust av vind.

Utenfor Eddystone fyr, 9 nm. fra Devon kysten på vei hjem til the Solent, ble vi bordet av tre skumle sort kledde Britiske tollere. «Så dere noen båter som oppførte seg merkelig i Irland?» var det en av dem som spurte. Jeg fant det veldig merkelig at så få nordmenn seiler i kjølvannet av sine Viking forfedre, som grunnla Irlands største havnebyer på østkysten og besøkte mange av naturhavnene der.

   *************************************

MaritimeTjenester@WayNorth.org