Ciao's ferd over Atlanteren

Skipper's logg

"Hva gjorde du på vei til skolen idag, Robin?" spurte læreren mens hun hilste på eleven sin i døra til klasserommet. "Jeg måtte klatre opp noen store fjell og ned i en dyp dal. Der bodde det noen delfiner som jeg pratet med, og jeg fikk lov å bli med dem en liten tur, og ri på ryggen dems". Øynene glinset og den brune kroppen var iført bare shorts og T skjorte - for nå var det skoletid, og da skulle man kle på seg. "Og jeg så en hval som snakket til meg!" sa Magnus, 4 år, like ivrig etter å fortelle "læreren" hva han hadde opplevd på vei til skolen
Og skolen, den befinner seg i hoved salongen til "Ciao", en Bavaria 41 Holiday, på vei fra Gran Kanari til Antigua, Karibien. Elevene er to gutter på 4 og 8 år og læreren er som regel kalt mor, mamma eller Mummy. Skipper pappa eller Daddy ligger og sover i akterkabinen etter å ha vært på vakt siden 02.00. Det er en vanlig skole dag midt ute i Atlanter havet.

Familien Lomax Bjerke består av Harald (kjent som Rikki) som er proffesjonell seilbåt skipper, engelske Jane, og deres to barn Robin (8) og Magnus (4). Familiens beste venn Truls (hunden vår) var på ferie hos noen venner i Oslo mens familien leverte båten "Ciao" til Venezuela. Det er ikke ofte at hele familien er med Pappa på jobb, men denne gangen hadde han fått anledning til å få betalt i tid isteden for penger, og kunne ta med familien som mannskap og bruke syv måneder på turen Oslo - Venezuela.

Vi hadde begge krysset Atlanteren før, jeg med en fem åring ombord. Den gangen var det eneste problem mangel på leke kamerater. Våre to gutter hadde hverandre. Vi bestemte oss for å benytte sjansen til en familie seilas, uten å ta ombord noe ekstra mannskap (til frustrasjon for mange "hikere" som tydelig var skuffet over at noen med god plass om bord og litt tynt med mannskap kunne nekte å ta imot ekstra hjelp). Vi gledet oss til tre uker med sjø, sol og familie nærhet; ingen tv, video, stress eller kjøpe press. Jeg tok permisjon fra jobben og til slutt fant vi noen villig til å passe hunden vår. Skolefri ble invilget og posten omadressert til svigerforeldre. Planen var i boks.

Guttene og jeg skulle mønstre på i Kanari øynene, etter to guttetur etapper for å få båten fra Oslo til Grand Kanari. "Ciao", en Bavaria 41 Holiday, ventet oss i Peurto Rico i midten av november. Den fem timer lange fly turen var preget av stressede medpassasjerer, barn som bobblet av glede og hadde problemer å holde seg i ro, dårlig plass og høyt lyd nivå fra charter flyet. Men det tok bare fem timer å reise dit det hadde tatt Rikki og "Ciao" fire uker.

Guttene hadde ingen problemer med å bli kjent med de andre barna på brygga som også ventet på avreisen over til Karibien. På samme brygge i marinaen var en dansk familie i en 41 fot stål båt, Skaffhogg, komplett med piano ombord, en svensk dame som bodde fast i marinaen hele året sammen med en liten katt, et par briter som hadde seilt fra Midtøsten og et tysk ektepar som forberedet seg meget grundig. I løpet av de to ukene vi brukte for å gå gjennom båten og gjøre alt klart til avreise var det lite tid til strand besøk og bading. Barna ble flinke til å leke på bryggen og improviserte når det gjaldt bade-behov. I forpiggen på Skaffhogg var det nemlig gjemt et oppblåsbart badebaseng som ble plassert på brygga til barnas glede. Foreldrene delte ansvaret som "vakt" mens barna lekte i en blanding av tegne og kropsspråk, norsk, dansk og engelsk. Den lille kafeen ved marinaen ble vårt stam sted i de to ukene. Her ble det diskutert de beste metoder å vaske og stue ferske matvarer og sette opp vakt rutiner. Skrekk historier og "sist jeg var i Kap Verde" gjorde hverdags livet i norsk november mørke til et fjernt minne.

Barna gledet seg til å dra. De fikk "seil sveis" på brygga med lånt hår klipper og kranglet om hvem som skulle ta første nattevakt. Etter to uker var vi dus med båten og følte at vi hadde det viktigste under kontroll. Barna delte lugaren foran salongen, og brukte den store dobble forpiggen som et lekerom. De lekte overalt på og under dekk og ble heist opp i masten når Rikki skulle sjekke riggen. Det var viktig at de skulle være kjent ombord før vi dro ut på havet. Vi hadde opprettet en dagsrutine med skolearbeid for barna etter frokost før de dro ut for å leke. Skole arbeidet var først og fremst å skrive og tegne en dagbok. Innkjøp av mat preger dagbøkene fra Gran Kanari. "Vi kjøpte masse mat" dukker opp flere ganger. Vi snakket mye med barna om at den maten vi skulle spise i de neste fire ukene måtte vi kjøpe nå og pakke ned ombord i båten. Det er ingen butikker i Atlanteren! Om man glemmer noe, så må man klare seg uten. Dette er nok et vanskelig konsept for barn i alderen 4 og 8 år, men det er lettere å forstå et så konkret eksempel av hva mor og far strever for, enn det er i hverdagen hjemme, hvor arbeid og overlevelse er blitt så fjernt. Hjemme, kan foreldrene prøve å forklare at de må ut å jobbe for å skaffe penger til nødvendige innkjøp, og at det ikke er mulig å få alt som man ønsker seg til en hver tid fordi man må budsjettere. I Atlanteren måtte vi budsjettere med matvarer. Det var ganske enkelt: om du spiser alt godteriet idag så er det ikke noe igjen. Fakta. Punktum.

Vi tok et par dager fri mot slutten av forberedelses fasen for å utforske Gran Kanari og kjørte øya rundt i vår lille leie bil. Fra et utsiktspunkt høyt oppe i fjellet så vi ut over havet som virket uendelig stort.

Hver gang noen fra det lille brygge samfunnet skulle dra, ble det stor ståhei på brygga. Tåke lur, flagg og rop og skrik: "Vi sees på andre siden!". Vi snakket i VHF med de som dro før oss og hørte hvordan de første timene hadde gått. Barna hørte ivrig etter og lurte på om de hadde sett noen hval eller delfiner. "Skaffhogg" dro sent på kvelden, og vi så på mens lysene deres ble mindre og mindre før de forsvant i mørket. Selv valgte vi å dra et par dager senere, om morgenen, for å få mest mulig dagslys før den første natten på havet. Vår egen avreise ble alt barna hadde håpet på - mye leven fra brygga, mye vinking, og så ut forbi moloen og ut i Atlanterhavet. Robin skrev i dagboken sin "Jeg hørte Bart Bart Bart. Jeg fiikk vondt i ørene."

Den første uken var det ganske mye vind og vi hadde en gjennomsnitsfart på over 8 knop. Magnus var litt sjøsyk, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde mye lyst til å lage eller spise mat. Rikki sto på. Lagde mat og oppmuntret alle med at dette var gøy! Robin ble aldri sjøsyk og fant sjø beina fort. Han var en ivrig navigasjonsassistent, som gikk opp og ned mellom cockpitt og kartbord for å sjekke fart, vindstyrke og tid igjen til mål på GPS'en flere ganger om dagen. De første dagene var Magnus nok litt redusert. Han lå mye nede og hørte på kassetter og fortellinger. Han og jeg lå side om side enten i akterlugaren eller i salongen. Snakket om livet, seiling, Karibien og hva vi skulle gjøre på den andre siden. At snart ville det bli varmere og vinden skulle komme til å blåse stabilt fra en rettning. Han savnet hunden Truls og barnehage kamerater. Robin derimot var i sitt ess. Å være på vakt og se ut over havet og drømme seg vekk, det var som han hadde tenkt seg det skulle være.

Vi ventet et par dager med skolen til alle hadde funnet sine sjøbein. Det blåste fremdeles kraftig og om natten måtte jeg ha full bekledning, men sjøsyken hadde gått over. Jeg var veldig trøtt, ikke minst fordi jeg lurte hele tiden på om barna hadde det bra. Rikki er mer praktisk - "De har det bra så lenge de ikke sier de ikke ha det bra. Så lenge vi har det bra og viser at dette er gøy, så har barna det bra!". Det viste seg å være sant. Barna tar veldig etter signaler de får fra foreldrene. Jeg begynnte å slappe av. Rikki kunne tross alt seile båten alene om nødvendig, og så lenge autopiloten fungerte og rullefokken ikke hengte seg opp var det ingen grunn til overanstrengelse.

Det viktigst av alt for barna til en hver tid, ikke bare på en båt, er at de føler seg trygge. På en seilbåt på åpent hav er det meget viktig at skipper og mannskap stoler på hverandre. Når man er to som seiler og i tillegg har barna sine med, er dette enda mere viktig. Dette hadde vært grundig diskutert på marina restauranten i Puerto Rico. Det som alle var enige om var at det viktigste av alt er at man kan sove når man ikke er på vakt. Man må kunne hente inn krefter til neste økt, enten det var seiling eller å ta seg av barna.

Vi hadde noen grunnregler som var veldig viktige for tryggheten. Barna brukte redningsvester med innebygget sikkerhets line. De ble festet til båten om de skulle ut av cockpitten eller om det var dårlig vær. Om natten skulle alle være "hektet på". Alene på natte vakt var det viktigere å være festet til båten om noe skulle skje, enn å ha på seg redningsvest og bli liggende og flyte mens båten seilte videre. Når Rikki tok "gym timen" på fordekket (dekk-disco til Dance With A Stranger og guttenes yndlings låt Grocery Store) kunne jeg slappe av nede og lese en bok.

Etter noen dager begynte solen å komme frem og bade lysten våknet i Magnus. Å se så mye vann uten å kunne bade var nok litt vanskelig å takle! Da kom båtens mest brukte utstyr frem. Jeg annbefaler alle som skal ut på båt tur å ha i hvertfall en plast presenning ombord. Denne gangen ble den brukt som badebaseng i cockpitten. Dette var livet! Vi seilte i 8 knop mot Karribien mens familien plasket i eget badebaseng. Autopiloten fungerte som en drøm og den første av mange "500 mil kaker" duftet deilig opp fra stekovnen.

"500 mil kake" fant jeg opp på den første Atlanter havs kryssen da min fem år gammle søster Emily var ombord. Ved å ha en liten feiring inn i mellom var det lettere for henne å foholde seg til tiden som var igjen. "Tre kaker til vi er i Karibien."Det er lettere for barna å telle "kaker" enn dager. Tre uker er som en evighet for en fire åring, som pleier å telle tid i "barne tv" - en halv time - eller "fra tur dag til neste tur dag, (en uke i barnehagen). I tillegg til kakene, brukt vi mye tid på måltidene. Barna hjalp til med å bake brød, lagde pannekaker og pizza, dekket bordet og vasket opp.Vi holdt fast på at det bare var voksne som skulle tappe fersk vann. Trykksystemet var skrudd av ved hoved panelet for å ungå uhell. Det ville vært meget alvorlig om vi hadde tømt vanntankene i bilgen og vi hadde ikke lyst til å overlate så mye ansvar til barna ved bare å si at de måtte huske på ikke å skru på kranen.

Den første uken måtte vi spise mye bananer, fordi vi hadde kjøpt en nydelig steng med bananer i Puerto Rico. Alle modnet samtidig, og det var noen dager med banan i alt, og plikt til å spise i hvert fall tre bananer ellers om dagen.

Mat ombord er veldig viktig. Rikki pleier å si at mat laging er viktigere enn seiling på en lang havseilas. Det preger atmosfæren ombord. Et hyggelig måltid setter tonen for dagen, og når alle er sammen 24 timer i døgnet i noen uker er det meget viktig å jobbe aktivt med å ha et hyggelig miljø. Det som kan prege tur mat er at man må som regel spise ting som nesten er råtent - ferske ting kan vente til neste uke. Da er det enda mere stas med noe fersk mat, som vi fikk i form av fisk. Guttene ble veldig ivrige fiskere. Vi hadde kjøpt fiske utstyr i Puert Rico som skulle garantert få fisk på overfarten. Etter en uke, fikk vi en nydelig mahi-mahi, som var nesten like stor som Magnus. Det tok nesten tre dager å spise den, og ga guttene ny inspirasjon til å fiske mere. I løpet av turen fikk vi to mahi-mahi, en wahoo og en dorade.

I tillegg til fisk på kroken, så vi mye flygefisk. Barna var fasinert av å sitte helt oppe i baugen og se de små fiskene fly ut av bølgene for å komme seg vekk fra" Ciao". Vi hadde skuffende få besøk av delfiner, men da de kom, kom de da det var mørkt iført en kappe av morild. De første dagene var det ekstremt med morild, som fasinerte oss alle. Båten fór gjennom bølger som vi ikke kunne se, med en fantastiske baubølge av fossende sølv. Denne kvelden lå Magnus ute i cockpitten i soveposen sin for å sove. Det er noe magiske å ligge ute mens båten seiler i 8 knop og se opp på stjernene. Magisk også å kunne dele opplevelsen med barna, og prøve å svare på en fire årings spørsmal "Hvorfor glittrer de sånn, mama?".

Vi seilte ganske nær Kap Verde Øyene før vi svingte og satte kurs for Antigua, hvor vi skulle feire jul. Neste gang skal vi ha nok tid til å kunne stoppe innom. Det var frustrerende for både voksne og barn å vite at land lå en dags seilas unna, men at vi måtte bare seile videre. Alle var nå vant til bevegelsen og hadde funnet sine rutiner og rytmer. Vi maste ikke på guttene om å legge seg eller å stå opp, men lot dem finne den dagsrytmen som passet dem. Skolen var stort sett om morngenen, mens skipperen lå og sov. Vi diskuterte ting vi hadde opplevd dagen før, så på kartet og plottet posisjonen. Om ettermiddagene, hadde guttene håndarbeid. Vi hadde tatt med garn og diverse annet utstyr. De lagde blant annet en bondegård, finger hekkling, knuter, og nok malerier til å tilfredstille et mellom stort galleri.

I cockpitten rigget vi opp en sol skjerm, laget av et gammelt ullpledd. Ingen støyende blaffring. Her lå vi om ettermiddagen. Vi leste mye for barna - lange kapittel bøker som ellers ville ha tatt flere uker i konkuranse med barne tv, videoer og data spill, kamerater på besøk og lekser. Det ble også mange oppdiktede historier. En hel saga om Dolfus, delfinprinsen som var så rampete at han nesten ble kastet ut av delfinkongeriket; Mike og Arabella, gummijolle kjærester som ikke visste om de skulle treffes igjen på andre siden; og selvfølgelig de to farlige sjørøverne Mighty Magnus og Robin the Red, som gjemte skatter overalt i Karibien.

Etter et par uker var alle godt vant til båt livet. Den uendelige gyngingen hadde roet seg, og vinden var helt borte i et par dager. Da kunne vi bade i det store bade bassenget! Barna var ivrig etter å hoppe uti, men når det kom til stykke var det nok litt mere skremende enn de hadde forventet. Vi slepte et langt tau bak båten med en fender på enden og lot oss bli dradd gjennom vannet mens båten drev i under 1 knops fart. En av oss var alltid ombord i båten. Med speil sjø, uten et vind pust, var det fremdeles bevegelse i vannet og å komme opp i båten i leideren var nok mye mere skremende enn det så ut fra cockpitten! Vi badet bare den ene gangen. Alle var enige i at det var fint å ha gjort det, men ingen hadde så mye lyst til å bade i 3 kilometers dyp en gang til. Vi nøyde oss heller med å dusje i cockpitten, da alle tok sin tur med å helle vann på hverandre.

Vinden forble ikke stille så veldig lenge. Vi opplevde mye bygevær under hele overfarten. Fantastiske sky formasjoner bygget seg opp og inneholdt ofte mye vind. Med rullefokk og rullestorseil var seil håndtering intet problem. Vi var ikke interessert i å presse båten eller mannskapet og reduserte seil før det var strengt tatt nødvendig. "Otto" helm jobbet som en helt hele veien, og vi håndstyrte bare når vinden kom opp i mere enn 35 knop eller når vi hadde lyst. Mot slutten av den siste uken, da vi begynte å kunne telle den gjenværende tiden i timer, begynte det å blåse opp skikkelig. Den siste natten hadde Robin bestemt å holde seg våken for å kunne være den første til å se land. I 40 knops vind og drivende regn var det nok lite fristende å stå vakt ut i de små timene. Vi hadde håpet å kunne seile sakte inn mot land for å komme inn i dagslys, men greide ikke holde farten under 7 knop til selv uten seil. Da ble bevegelsen av båten så ekstrem at vi satte opp seil igjen og seilte inn mot land i full fart.

Barna sov da vi endelig kom inn i English Harbour på Antigua, etter 20 døgn på havet. Det blåste kuling og regnet høljet ned. Etter tredje forsøk satt ankeret, og anker drammen ble tatt kl. 07.00 mens regntøyet dryppet under presenningen. Ti minutter senere våknet mannskapet. "Fint! Så fint det er her!" ropte Robin, først ut av køya. Rikki og jeg så på hverandre. Det var regn og stiv kuling. Ikke den velkomsten vi hadde forventet i Karibien. Men barna var oppe og ivrige etter å komme i land. De hadde ventet lenge og ville utforske det nye verden.

Solen kom ut senere på dagen og det ble sol stort sett resten av tiden i Karibien. Frukt punsj ble smakt og kafeer besøkt. Barna traff andre barn og fortalt seilehistorier rundt i hele havnen. Lille juleaften satt jeg og drakk kaffe mens jeg ventet på at julevasken skulle bli ferdig ved vaskeriet i English Harbour, Antigua. Franske Charlotte, som driver den koselig kafeen ved chandleriet kommenterter at hun hadde hørt så mange historie av Robin om Atlanterhavet. "Så heldig dere var som så en great white shark på så nært hold". Robin innrømmet at historiene hadde nok vokst litt under oppholdet på land.

Jul ble feiret på stranden. Det ble spleiselag med de andre "cruisers" - de som er på langtur holder seg som regel adskilt fra charter turistene. Stekt kalkun fra Amerikanske "Yankee", ovnstekt poteter fra Australske "Evergreen" og sjokoladekake fra Engelske "Ginger Lei", hjem til James, to dager yngre enn Magnus og båt barn hele sitt liv. Våre barn så ut som de også var født på båt i tropiske strøk. De stupte fra baugen og dykket under båten. Jeg kjente dem nesten ikke igjen uten snorkel og maske på seg. De brukte dingien som transportmiddel og traff mange nye venner, samtidig som de hadde kjempe god kontakt med oss og hverandre.

Denne tiden på Atlanteren snakker vi mye om - og ofte begynner diskusjonen "neste gang .". Alle er klare for å gjøre dette igjen om vi får annledning til det. Og for andre som lurer på om de skal ta sjansen, kan jeg bare anbefale det. Det er en unik mulighet til å bruke tid med familien uten stresset av hverdagen, og til å gi unger en verdiful forståelse av hvor stor verden egentlig er. Noen uker senere tok vi fly fra Venezuela til London. Det tok 8 timer, og Magnus sov hele veien.

   *************************************

MaritimeTjenester@WayNorth.org